mandag 26. oktober 2009

tankefull......

øsitter her å lurer litt på hva jeg egentlig driver med....
For dere som kjenner meg så syns dere nok jeg har blitt usansynlig interisert i interiør og "ting".
For dere som ikke som kjenner meg, så virker det kanskje normalt for noen, men ikke for meg. Dette blir ett veldig personlig innlegg, vet ikke om det er så smart, men føler at denne bloggen min er blitt veldig materalistisk og upersonlig noe jeg mener å tenke at jeg ikke er.
Men det siste året har vært ett rimelig tøfft år for oss her hjemme.
Vi har fire barn, to er jo nesten voksne. Men det som skjedde i fjor fikk satt hele familien ut av fatning,og alt det trygge ble borte, ja kaoset begynnte...
Da fikk nemlig vår eldste sønn ett krampe-anfall utifra det blå, ingen forvarsel...han virket som en sunn og veldig frisk og opplagt gutt.
På sykehuset var meldingen klar-han hadde Epilepsi.
Det var jo ikke det verste som kunne skje, tenkte jeg! Jeg har jo hatt det siden jeg var barn, og nå er jeg anfallsfri i en alder av 38, så det går seg til ;)
Litt medisiner og informasjon og omsorg fra familien så går det så bra, tenkte jeg... så feil man kan ta...
For det første var det like før han skulle til å ta lappen da han fikk anfallet, og diagnosen. For det andre hadde han rukket å kjøpe seg bil, noe han valgte å selge. Å venne seg til medisinen var heller ikke noe som "gikk på skinner" for hans del.
Mens han slet med å akseptere sykdommen og å måtte leve med medisiner,doktore som skulle bestemme livsvanene for en 18 åring osv, så kom bombe nr 2..

Vår nest yngste hadde også fått diagnose Epilepsi !! Han er også i ten-årene, men har ikke anfall som er synlige, men sliter på andre områder som hodepine, konsentrasjon osv..

Det som overrasket meg er at de taklet det såå forskjellig!! Det burde jo ikke overraske meg, for jeg har jo epilepsi selv, men de taklet det helt anneledes enn jeg gjorde...
Eldstemann sliter mest, han holder masse inni seg...
Yngste sliter han og, men er flinkere til å prate om det, og han hadde ett kjempeflott opphold på sse der han fikk mye bra undervisning om sykdommen.

Noe jeg har prøvd å skjule for alle og enhver er den enorme skyldfølelsen jeg har for at ungene fikk epilepsi, to av unga MINE arva epilepsien!!! Går ikke ann å sette ord på hvordan jeg føler meg når jeg ser de har det vondt eller har dårlige dager..jeg går konstant med en enorm vond klomp i magen. Og ikke bare overfor dem, men ovenfor de andre to friske unga også!!
Da tenker jeg-kan det hende jeg gir de for lite oppmerksomhet i forhold til de andre???

Og bare for å komplettere det hele så må vi utrede minste-jenta for å være sikker på at ho ikke har arvet noe.
Ho sliter sånn med hodepine om dagen, og da er vi jo helt på "tuppa"

Så nå vet dere hvorfor jeg kuuuler'n med å blogge om litt ubetydelige ting innimellom... må bare ha en kanal å få ut "stimen" hvis du forstår..

håper du ikke ble skremt, at dette ble for personlig....

4 kommentarer:

  1. Selvfølgelig blir enkelte innlegg litt personlig, men noen ganger er det liksom lettere å sette ord på ting bare det å kunne sette dem ned på 'papiret'.
    Jeg støtter deg fullt ut der kjære fru.

    Kal'n

    SvarSlett
  2. Åh vennene våre... vi har jo fulgt dere hele veien, og sett hvordan det hele har gått inn på dere :( Hvor ille det har vært når først den ene, og så den andre fikk diagnosen.
    Skikkelig tøft når det er noe med ungene!!
    Tenker masse på dere, og håper det snart blir lettere, og at de finner riktige medisiner og doser.
    Sykt sykt glad i dere!

    Suss og smask fra meg

    SvarSlett
  3. Åååh, Solveig, nå fikk jeg tårer i øya mine.. Det er ille at de begge har fått den diagnosen, og jeg skjønner at dere sliter med det og alt rundt det.. Men at du skal gå med skyldfølse.. DET hadde jeg aldri sett for meg..:'(
    Jeg tror jeg hadde tenkt slik selv om det var jeg som var i samme situasjonen, jeg tenker faktisk slik ang ADHD (nå er jo ikke det halvparten så alvorlig da men) og mine barn, -kanskje de har, eller kommer til å arve det?
    Men du må ikke tenke sånn.. Det er ikke din skyld at dette skjer, det er "verden" og den onde som hersker over verdenen.. OG en gang vil de være kvitt det.. Prøv å ikke tenke slik om deg selv.. (vet det sikkert ikke hjelper så mye å si det, men...)
    Det er nok iallefall INGEN andre som tenker sånn, og det er slettes ikke sikkert at unga tenker den tanken heller.
    Du har to andre friske barn, right? =) Det var "tid og urforusette hendelser", tilfeldigheter, at guttene fikk epelepsi. Ikke din feil.
    (og jeg syns ikke dette ble for personlig. Gla når folk sier det som det er, så man kan forstå.)
    KLEMS!!

    SvarSlett
  4. tusen takk for gode ord... ;)

    SvarSlett